Lørdag, høst og været er bra! Her er det om å gjøre å nyte!
Alt annet får bare vente. Skogen har ennå ikke fått høstfargene på, men det er nok bare snakk om dager. Men jeg regner med om jeg vandrer helt opp til over tre grensen så har høst fargene kommet. Så lang tur ble det ikke i dag, kun dagstur. Men det er godt med frisk høst luft i lungene og natur på alle kanter.
Det er godt å gå slik i naturen, å egentlig ikke ha noe klart mål….bare gå så langt man gidder.
Kaffen har jeg på termos i dag…men bål kaffe kunne vært godt. Bildet av bål og kaffekjelen er fra i vinter, jeg er ikke så glad i å fyre bål på denne årstiden. Nå har det jo regnet her i flere uker så jeg tror ikke det hadde utgjort noen fare, men det ble termos.
Det er mye sopp i marka, men jeg er egentlig ikke noen soppsanker. Altfor redd for å plukke noen giftige. Men kantareller er jeg bra sikker på, så dem plukker jeg.
En liten pust i bakken og så er det på tide å gå hjem igjen.
I dag har jeg faktisk gjort noe nyttig. Jeg har kokt plomme syltetøy og laget ripssaft…… alt fra egen hageflekk. I tillegg så har jeg jo vært på jobb.
Glemte selvfølgelig å ta bilder under prosessen, både med syltetøyet og saften. Jeg blir vel ikke en riktig blogger før jeg får foto seansen i ryggmargen. Men jeg tok bilde av første skålen med plommer.
Vurderte litt lenge på om jeg skulle våge å skrive om sorgen som plutselig rammet.” Helt ut av det blå” valgte en god venn av meg å avslutte livet. For meg kom dette helt overraskende selv om jeg vet at han hadde litt han slet med’. Sorgen lammet meg helt, og også spørsmålet…hvorfor? Hvorfor ikke prate med oss, med venner, med familie. Hva kan bli så galt at det ikke går å fixe???
Så tenkte jeg litt tilbake i tid…..mitt eget liv….hvor nær jeg var på å bare avslutte alt. Når alle problemer tårner seg opp og du ser faktisk ingen løsning. Du mener ikke å såre familie og venner, du bare tror du fjerner ett problem. Jeg valgte heller ikke å prate med noen, men naturen reddet meg. Lange turer på fjell og ved sjøen. For meg var det medisin!
Vi har alle våre problemer, noen små og noen store. Og vi velger alle forskjellige måter å takle det på. Men et liv er så dyrebart at det skulle ikke kunne velges bort, det er så sårt og så vondt. Ingen av familien eller venner føler noe lettelse…kun sorg og tomhet.
Mine problemer har ikke forsvunnet, men så langt så har jeg bestemt meg for en ting. Mitt liv er dyrebart, ikke bare for meg selv men også for min familie og venner. Jeg skal prøve det beste jeg kan forhindre at mørket blir total igjen.
Men til alle dem som ikke greide å se annet enn mørket…….hvil fred!
