Vurderte litt lenge på om jeg skulle våge å skrive om sorgen som plutselig rammet.” Helt ut av det blå” valgte en god venn av meg å avslutte livet. For meg kom dette helt overraskende selv om jeg vet at han hadde litt han slet med’. Sorgen lammet meg helt, og også spørsmålet…hvorfor? Hvorfor ikke prate med oss, med venner, med familie. Hva kan bli så galt at det ikke går å fixe???
Så tenkte jeg litt tilbake i tid…..mitt eget liv….hvor nær jeg var på å bare avslutte alt. Når alle problemer tårner seg opp og du ser faktisk ingen løsning. Du mener ikke å såre familie og venner, du bare tror du fjerner ett problem. Jeg valgte heller ikke å prate med noen, men naturen reddet meg. Lange turer på fjell og ved sjøen. For meg var det medisin!
Vi har alle våre problemer, noen små og noen store. Og vi velger alle forskjellige måter å takle det på. Men et liv er så dyrebart at det skulle ikke kunne velges bort, det er så sårt og så vondt. Ingen av familien eller venner føler noe lettelse…kun sorg og tomhet.
Mine problemer har ikke forsvunnet, men så langt så har jeg bestemt meg for en ting. Mitt liv er dyrebart, ikke bare for meg selv men også for min familie og venner. Jeg skal prøve det beste jeg kan forhindre at mørket blir total igjen.
Men til alle dem som ikke greide å se annet enn mørket…….hvil fred!
