Det prates så fint om åpenhet om psykiskhelse. Da vil man jo tro at det offentlige var fremst i linjen for åpenhet og kanskje litt respekt. Men neida!!! Nå er jeg “bare” en pårørende…….men det er vanskelig og tungt til tider å leve sammen med en som har psykiske problemer. Og det blir jaggu ikke lettere å sloss mot offentlige instanser. Jeg har fått mange “rare” reaksjoner fra det offentlige når jeg har henvend meg dit for råd og hjelp. Og NAV står i en sær stilling…….greit nok at det ikke var noe hjelp å få, men jeg kunne klart meg uten di til dels frekke og tankeløse svarene jeg ofte fikk.
Jeg påstår at vår økonomiske vansker er fra denne situasjonen vi har vært i mange år nå.
Nå har min bedre halvdel fått innvilget uføretrygd, og vi kan begynne oppryddingen i egen økonomi…….det hjelper selvfølgelig også på at barna begynner å bli voksene. Men det er sårt mange ganger å ikke kunne hjelpe barna med utdannelse og førerkort. Heldigvis så har vi fått barn som er reflekterte over livet, eller kanskje det er et resultat av ting rundt dem. Dem klager aldri på økonomien, bare får seg en deltidsjobb….og flinke på skolen er dem også.
Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til uføretrygd…..vet ikke helt hvorfor da økonomien blir mer stabil. Var egentlig redd han skulle sitte her og bare bli mer og mer deprimert, men heldigvis så har han kompiser som har stått på hans side også i di vanskelige tidene og dem er fremdeles der. Men enn så lenge så er det slutt på di elleville prosjektene hans som kun slukte penger……..har nok noe med medisinering å gjøre.
Nå er det bare å stålsette seg og se om vi kan klare å overleve i disse økonomiske nedgangstider.
Vell, vell… i morgen så er det en ny dag…. Ny dag… nye muligheter.
